Tidligere kull

Kull 3: 06.05.2006

Hann: Mopp Hunn: Lotte Parringsdato:16.04.2006    NTF informert: 09.03.2006 Veterinærattester: 10.04.2006 Planlegging og info om linjen

Flere bilder av Hilde

Den 6. mai fødte Lotte 12 unger. Til tross for at hun hadde laget et fint rede i huset og hadde ligget der hele dagen, valgte hun den lille blå kurven helt oppunder taket som fødested. Dessverre var dette det verst tenkelige stedet - og jeg bebreider meg selv ennå for at jeg ikke tok den ut på forhånd. Det var lite plass i den lille blå kurven, i tillegg til at de runde hullene i den var som skapt for små rottehoder å sette seg fast i... og det gjorde de. Tre stykker satt fast, to hadde bare hodet igjennom men en hadde hodet og en arm tredd inn i hullet. Lotte strevde nå og da med å dra de løs, og de ble ganske oppskrapte, så jeg dyttet forsiktig på dem fra utsiden og fikk dem tilslutt løs. Så var jeg veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre - flytte hele kullet og Lotte ned i bunnen, eller håpe at alt gikk bra med dem? Jeg tvilte sterkt på at det siste ville gå bra, ungene ålte seg jo rundt og ble skjøvet hit og dit når Lotte flyttet på seg, så det var bare et spørsmål om tid før noen ville sitte fast igjen. Jeg ventet til jeg var sikker på at det ikke kom flere unger, og hun var ferdig med første amming, mens jeg hele tiden passet på at ikke flere satte seg fast. Så lokket jeg på henne, hun kom frivillig, og jeg fikk flyttet ungene ned. Men så gikk det galt. Lotte ville ikke ha noe mer med dem å gjøre, og jeg sto hjelpeløs og så på at hun time etter time bare lå i hengekøyen, og ikke tok seg av ungene. Jeg satt oppe hele natten, fikk ikke sove, hadde kjempedårlig samvittighet fordi jeg jo følte at det var min feil at Lotte ikke tok seg av ungene. Regel nr 1 er jo å ikke røre nyfødte unger. Ikke turde jeg gjøre noe for de heller, tenkte på å legge varmeflaske inn, men kom frem til at jo mer jeg styrte med dem, jo mindre sannsynlig var det at Lotte ville ta til vettet og ta seg av dem. Jeg ventet og ventet, men selv ikke høylydt piping fra ungene fikk Lotte til å reagere. Tidlig på morgenkvisten klarte jeg ikke å la være, og tok alle ungene ut i et transportbur med varmeflaske. Jeg satte Lotte nedi med ungene, i håp om at hvis en av dem klarte å suge seg fast til henne ville "morskjærligheten" blusse opp. Jeg visste jo at hun hadde melk. Hun trampet bare rundt nedi der og dyttet ungene inn i et hjørne, mens hun la seg i det motsatte hjørnet, og flyttet på seg hvis de kom i nærheten. Jeg var smådesperat, men klarte å tenke at jeg skulle gi de noen timer og håpe det beste. Jeg sov to timer, og tenkte at Bunnpris snart åpnet så jeg kunne kjøpe morsmelkerstatning. Da jeg sto opp igjen stresset Lotte, gnagde i kanten på buret og ville ut. Jeg gikk og kjøpte melk, og tok ut alle ungene. De var ganske kalde (jeg skulle ha skiftet varmeflasken, men prøvde jo samtidig å ikke forstyrre...) og en var død. Jeg la de på sofaen på varmeflasken og satte igang med foring. Heldigvis spiste alle sammen! Ikke mye, men nok til at de ble rehydrerte og fikk hvitt "magebelte". Jeg masserte de litt med fuktig bomull så de skulle få ut avføring. Holdt på i noen timer, det var jo stadig 11 stk. Bjørn foreslo at jeg kunne legge alle sammen tilbake i buret og sette Snipp inn til dem når jeg var ferdig med foringen. Jeg har jo hørt historier om at fostermødre får melkeproduksjon, så jeg tenkte det var verdt et forsøk. Lotte var roet ned og lå og sov sammen med Snipp. Jeg la ungene inn i buret i en fille, og ventet spent. Lotte kom ned og snuste, og gikk rett opp og la seg igjen. Dette skulle hun ikke ha noe med å gjøre. Snipp derimot, viste seg å være en fantastisk fostermor - men uten melk. Jeg ble helt rørt når jeg satt og så på hvordan hun hentet dem en etter en og fant seg et hjørne med dem, og var plutselig mor igjen. Hun vasket alle grundig, og la seg beskyttende ned over dem. Jeg pustet litt lettere. Hele søndagen gikk med til å fore unger en etter en. Snipp vasket og passet på, og la seg godt til rette på rygg med alle fire beina i været som en utslitt mor - men ungene diet ikke. Ikke spiste de mye av det jeg gav dem heller, men litt. Akkurat nok. Jeg ventet på mandag morgen. Tok siste foring fra 8 til 10, og så suste jeg opp på Blindern og fikk tak i dyreavdelingen der, jeg visste at de hadde rotter, og håpet at de hadde et nyfødt kull. Det hadde de, og hun kunne få være fostermor! Hennes egne unger, 6 stk, var 4 dager gamle. Jeg raste hjem igjen og hentet ungene. I løpet av natten hadde en til dødd, og to var veldig skrale så de bestemte jeg meg for å avlive. 8 små ble puttet ned i buret til to avlshunner og en hann, og det lille kullet på 6. Dessverre gikk det ikke så bra, ungene var kanskje allerede for svake til å kjempe seg til en plass ved pattene, eller så var fostermoren ikke interessert nok. Kun en liten hunn overlevde, og hun måtte amputere halen, sannsynligvis pga ringtail, som kan oppstå når de får feil eller for lite næring de første leveukene, eller blir veldig dehydrerte. Jeg venter i spenning til hun blir stor nok til å kunne flytte hjem, foreløpig har hun det best der hun er med morsmelk og omsorg, selv om jeg ikke får sett henne mer enn et lite glimt gjennom rugekassens sider et par ganger i uken. Mange har kommet med trøstende hilsner til meg etter denne episoden, og forsikrer meg om at det ikke var annet jeg kunne gjøre, og det varmer virkelig. Jeg føler fortsatt at dette ikke burde ha gått så galt, men sånn er naturens gang. Lotte vil med all sannsynlighet være en god mor til et eventuelt neste kull, og da skal jeg sørge for at alle udugelige kurver og køyer er ute av buret! Jeg gir henne og Mopp en sjanse til til å føre Kolalalinjen videre, dette mener jeg selv er et såpass verdifullt materiale at jeg er villig til å ta sjansen igjen. Har du spørsmål eller kommentarer til det som har hendt er du velkommen til å kontakte meg på mail: heidi.sjursen@gmail.com.